Bitihorn

Dette er en riktig liten godbit av en fjelltur, for dem som har en ettermiddag å avsette, eller en morgen - for dem som er disponert med overskudd av utferdstrang i de tidlige timer. Bitihorn utgjør en velkjent profil for mange som har vært på Beitostølen, eller tatt veien over Valdresflya, med sin gavlaktige fasade mot syd, der den troner som inngangsportal mot Jotunheimen. Vi hadde planlagt en lat dag i solen på dekk av MS Bitihorn fra Bygdin til Torfinnsbu og Eidsbugarden denne praktfulle dagen i juli 2008. Varmt høysommervær med knallblå himmel, og en viss sendrektighet før avreise fra Beitostølen, gjorde at køen av reiselystne ved kaia på Bygdin var lang - så lang, skulle det vise seg, at vi ikke engang var i nærheten av å komme med båten på sin morgentur over et speilblankt Bygdin. Litt molefonkne og rådville så vi den hvite skuta legge fra kai, uten oss, og vi måtte pent sette oss i gressbakken og legge en ny slagplan for dagen. Det tok ikke lange stunden før Bitihorn – denne gangen fjellet som har gitt navn til skuta – ble dagens mål.



MS Bitihorn på vei inn mot Bygdin



Vi lot bilen stå parkert ved Bygdin høyfjellshotell og ruslet i retning stien. Det enkleste er å parkere på plassen en drøy kilometer syd for Bygdin, der stien går vestover mot Yksendalsbu og Eidsbugarden. Vi var utstyrt med både niste, drikke og kaffe, og la i vei mot toppen. Stien nederst er stor og umulig å ta feil av; dette er en populær topptur, tilgjengelig for hele familien. Etter en kilometer deler stien seg, med en gren som tar vestover mot Yksendalsbu. Vi dreier mot syd litt lenger opp i fjellsiden. Frem til stiskillet er det en del myraktige passasjer som kan være ganske oppgåtte og gjørmete, men ettersom stien stiger jevnt oppover på Bitihorns nordvestlige side, med retning rett sydover blir den snart tørr og fin. Turen har en samlet stigning på omtrent 600 høydemeter fra riksveien, og er jevn og fin i stigning etter stiskillet. Ettersom vi steg i terrenget åpenbarte gradvis utsikten seg vestover mot den vakre Bygdinsjøen og etter hvert et mektig panorama av tinder så langt øyet kunne se.



Mot Torfinnsbu og Bygdin



Her kommer først Torfinnstinden frem omtrent halvveis langs fjorden inn mot Eidsbugarden. Her ligger Torfinnsbu vakker plassert ved foten, et yndet utgangspunkt for flere flotte vandringer. Lenger vest avtegnet flere velkjente topper seg i vest-Jotunheimens dramatiske tindelandskap.



Mot vest i Jotunheimen, Falketind og Hurrungane



Her kan man tydelig se Falketind, Uranostinden, og ikke minst Hurrungane med Storen tronende mot horisonten. I hvertfall når været var så tindrende klart som denne dagen, med en temperatur som gjorde det nødvendig med oppbrettet bukse og bare armer i solsteken. Fjellsiden oppover er helt uproblematisk å ferdes på uten utsatte punkter lang stien. Her kan barn gå med uten at de voksne trenger engste seg for skumle passasjer.



Mot Beito og Øystre Slidre



Når vi smått om senn kom opp mot toppen med sitt karakteristiske tårn, som i nært øyesyn ikke utmerker seg som særlig estetisk, sto vi overfor et fantastisk utsyn i alle himmelretninger. Sydover mot Beitostølen, med blåne etter blåne etter blåne. Østover mot Vinstrivatnet og Jotunheimveien mot Espedalen og Gudbrandsdalen. Nordover mot Valdresflya, Besshø og Nautgardstinden.



Utsyn mot Vinstrvatnet og Jotunheimvegen



Utsynet var kort sagt helt fantastisk, og altså fullt oppnåelig etter en tre timers rolig tur. Vi var på ingen måte alene på toppen, og selskap av fjellfolk på slike dager, med slik utsikt og smil som gikk fra øre til annet – er rett og slett hyggelig. Etter litt velfortjent niste, kaffe og forfriskninger, og lutter utsyn i alle retninger, ruslet vi nedover igjen med en deilig bris i den varme lufta. Turen ned er likeledes som oppstigningen flott, husk bare å ta dere tid til å nyte utsynet mot Bygdin og fjellene rundt. Vel nede ved bilen igjen var det ikke fritt for en lang dag i solskinn kjentes godt i ansiktet og på underarmene. Men slikt lar seg alltid bøte på med litt aloe vera, og ikke minst litt kald hvitvin klar på kjølen når man kommer fornøyde hjem.

- Arne Mork

Galdhøpiggen fra Juvasshytta

Du har sikkert tenkt tanken. Galdhøpiggen - Norges tak; vi burde jo ta en tur. Ja kanskje burde dere det. Det er nemlig en høyst overkommelig tur for de aller fleste. Det kan være greit å vite, at dersom man bestemmer seg for å bestige piggen, og skue ut over kongeriket, finnes det flere ruter å gjøre dette fra. Den korteste, enkleste og minst ambisiøse er ruta fra Juvasshytta, over Styggebreen opp til Galdhøpiggen. Dette er, ikke overraskende, en av motorveiene i den norske fjellheimen. Jeg tror sikkert flere hundre kan være innom toppen en fin dag i høysesongen. Sånn sett går du ikke alene her - langt i fra. Det finnes også en populær rute fra Spiterstulen nede i Visdalen, som byr på 1200 høydemeter stigning, og ingen brepassering, slik at du kan gå den uten brefører og taulag.



Juvasshytta med Snøhetta i horisonten

Fra Juvasshytta derimot, med sine moderate 600 høydemeter stigning til toppen, må man som nevnt over bre, og må således bestille plass i et taulag. Dette kan du gjøre på Juvasshytta eller Raubergstulen som begge arrangerer turer daglig i sesongen, dersom vær og føre tillater det. For å nå Juvasshytta tar du av fra riksvei 55 i Bøverdalen, og stiger opp mot Raubergstulen fjellhytte. Her må du passere en bom med avgift på 85 kr ( 2008). Herfra stiger veien bratt og luftig opp til Juvasshytta på 1850 moh, og er med dette Norges høyestliggende vei. Du må beregne å parkere langs veien, da det vil være rimelig folksomt på de fineste dagene.





Taulag over Styggebreen



Turen til piggen kan deles inn i tre etapper. Første del går i ur og steinete terreng fra Juvasshytta frem til breen. Det er knapt noe stigning å snakke om, så det er en times tid med rolig vandring. Fremme ved brekanten får man utdelt utstyr til brepasseringen med seler og tau. Breførerne gir en kort innføring i hvordan man går i et taulag, og påser at seler og tau er riktig påsatt. Styggebreen er en slak snødekket flate opp mot foten av piggen. Det kan ved øyesyn være fristende å bare legge i vei uten sikringsutstyr, da ingen sprekkdannelser eller hindringer er synlige. La det være med tanken folkens. Vis hensyn til at snøbroer dekker bresprekker og gjør dem usynlige, og ikke utsett dere for potensiell fare, ved å gå alene over breen.

Etter en kort pause med litt niste, kaffe, oppseling og kjapp kursing i skikk og bruk i taulag, la vi i vei utover breen. Dersom noen av dere har behov for at tempoet ikke skal bli for høyt (her må man tross alt holde gruppas tempo) si i fra til brefører. Det er som en nevnt en slak og fin tur over breen,  med litt stigning inn mot foten av piggen. Underlaget på breen er helt uproblematisk med gode fjellstøvler, og stegjern er ikke nødvendig.



Glittertinden



Ved foten av piggen trer vi ut av tauet og taulaget blir enige med breførere om et tidspunkt å igjen møtes ved tauet for retur over breen. Turen herfra og opp går først i steinete terreng med stigning, før man kommer opp på snøen, som man følger opp til toppen. Det er bratt ned på begge sider av tråkket langs fjellryggen man følger opp til snørenna. Går man med barn er det greit å ha tett kontakt for å unngå at de kommer ut på kantene. Det er også en stadig strøm av folk på vei ned, som man må samarbeide litt med på de trangere passasjene. Det er jevn stigning på snørenna opp mot toppen, og ta gjerne litt tid til å se dere rundt.



Hurrungane i bakgrunnen til høyre



Vel oppe på toppen har man en praktfull utsikt på klarværsdager. Man skuer ut over en mektig tindeverden i sør og sørvest, med blant annet Hurrungane. I vest ser man mot Breheimen og Jostedalsbreen, i Øst ser man blant annet mot Memurutindane og Glittertinden i nordøst. Videre ser man også Snøhetta fjernt i nord og Rondanemassivet langt borte i nordøst. Galdhøpiggen blir ofte omtalt som en lite spektakulær topp, noe som helt klart stemmer. Det er ikke hit man søker, dersom toppturen med forventninger til utfordringer underveis, opplevelse av roen og det majestetiske i fjellheimen, er det man trekker mot. Galdhøpiggen er likevel en flott mulighet for de som ikke kan eller vil legge ut på en ambisiøs fjellvandring. Du får muligheten til å stå på Norges høyeste punkt, og er været på sitt beste får du en minneverdig opplevelse med virkelig flott utsikt du kan nyte, sammen med en hel hurv av andre som er ute i samme ærend. Turen fra Juvasshytta er kort, lite krevende fysisk, og stiller overkommelige krav til planlegging, kondisjon, og utstyr. Husk likevel, godt robust fottøy, skallklær ytterst og varme klær på eller med i sekken, lue, vanter, solbriller og solkrem i tillegg til niste, drikke og litt sjokolade og knask.



Rondane i bakgrunnen

Vel nede ved tauet er det bare å vente på de andre, og på returen nedover breen. Fra brekanten på nedsiden, går hver enkelt hver for seg tilbake til Juvasshytta etter eget forgodtbefinnende. Man kan påregne ca 3 timer til toppen og 2 timer på returen.

God tur!

- Arne Mork

Bretur i Eventyrisen

Brevandring i Eventyrisen.

En heller kjølig og grå julidag i vakre Visdalen, sto vi klare med forventningsfulle miner, og mottok en kort gjennomgang av turen vi hadde meldt oss på, kvelden i forveien. Fjellføreren forberedte oss på en vandring gjennom forrevne blåisformasjoner nær Svellnosbreens brefall. Området er også kjent som Eventyrisen, et navn som bærer med seg både forventning og løfte om en spesiell opplevelse.



Visdalen og Visdøla fra Svellnosbreen



Vi hadde ankommet Spiterstulen i Visdalen kvelden i forveien, og hadde blitt innlosjert på rommet selveste kronprins Olav hadde bodd på for en mannsalder eller to siden. Spiterstulen har en spesiell plass i mange fjellfolks bevissthet, og er utgangspunkt for en hel rekke flotte turmuligheter i Jotunheimen. Herfra når man foruten Galdhøpiggen og Glittertind, også en hel rekke andre topper og sentrale ruter i Norges aller flotteste og mektigste fjellområde. En av de kortere og enklere turene man kan oppleve fra Spiterstulen er nettopp Eventyrisen. Turen krever ikke stort annet enn vanlige turklær tilpasset en dag i fjellet og på isbre, gode fjellstøvler, en dagstursekk med niste, drikke og varme klær. Det man trenger av utstyr for brevandringen, som stegjern, tau og seler, stiller fjellførerne med.



Taulag på vei inn på breen



Vi gikk av gårde i en gruppe på ca 30 personer over elva i vestlig retning. Stien er tydelig og god og nederste del av ruten går gjennom vegetasjon som vier, men også med mer stedsspesifikk flora. Stien går i et relativt lettgått varierende terreng frem til man når en bratt morenerygg. Denne er så vidt bratt og lang at det er viktig å ta den i et tempo som man er komfortabel med. Starter man for hurtig her, kan man fort få en tung reise opp mot brekanten. Det er imidlertid et fast og fint grusunderlag å gå på, og har man en turkamerat å gå sammen med kan det vært greit å ha som målsestokk at man skal kunne ha en lett samtale gående underveis. På vår tur så vi at det var noe variasjon i hvor lang tid hver enkelt brukte opp, men de som kom først ventet og tok en liten rast med kaffe og sjokolade, mens de som trengte mer tid kom seg opp den siste kneika.



Vel fremme ved breen fikk vi på oss seler og stegjern under støvlene, og vi ble knyttet inn i tauet mens vi fikk en tydelig forklaring på hva som var viktig og ikke når man går i et taulag. Så gikk turen inn i brelandskapet, og tro meg Eventyrisen lever opp til sitt navn. Dette var ikke å vandre oppe på en flat breoverflate, tvert i mot går man med høye forrevne isformasjoner som tårner seg opp rundt, med den fantastiske blåfargen, som fra et indre lys. Det er virkelig en helt spesiell opplevelse å ferdes i et miljø som i utgangspunktet er så utilgjengelig, så potensielt farlig, dersom man ikke er i selskap av erfarne breførere -  og så helt og fullt ut unikt. Jeg kan ikke helt huske hvor lenge vi kan ha vandret rundt der inne blant toppene av blåis, tid og gråvær forsvant litt i den spesielle opplevelsen. Antakelig har vi gått en drøy times tid før vi var tilbake ved brekanten, og fikk frigjort oss fra tau og annet breutstyr.

Etter en usedvanlig velsmakende niste, noe frisk luft, bevegelse og påfølgende sult ofte sørger for i fjellet, ruslet vi nedover igjen til Spiterstulen. Det er for øvrig et flott skue ned i Visdalen med elver, den klare grønne dalbunnen og de blåsvarte fjellsidene under breene, som man vandrer gjennom. Turen ned igjen til en varm dusj og rent tørt tøy tar kanskje en og en halv time, avhengig av hvor travelt man har det med å komme seg tilbake.

Selv om man går med brefører i en gruppe, og det er en tydelig og god sti hele veien, er det alltid viktig å ha med seg kart, i dette tilfellet Jotunheimen vest 1:50 000, og kompass som standard utstyr i sekken. Ut over dette er det viktig å være klar over at vann fra bekker eller elver som kommer direkte fra breen, skal man ikke drikke. Vannet inneholder ørsmå sylskarpe partikler av fin sand som kan forårsake mageplager man godt kan være foruten. Man skal derfor ikke fylle flaskene etter å ha kommet inn i moreneryggen. Elvene lenger nede i dalbunnen, er derimot trygge i så måte. Ellers er det viktig med klær som holder vann og vind ute. Vi er så vidt langt vest i Jotunheimen her at nedbør er noe man må forvente på en dagstur. Det er i tillegg greit med lue og vanter samt varme klær under skalljakka, når man tross alt vandrer rundt i is. Det samme er solbriller, skarpt lys i snø, selv om det er overskyet, kan være ubehagelig, og til og med skade øynene.

Tilbake på Spiterstulen ble det et bedre, og etter vår mening velfortjent, måltid med god rødvin og en samtale preget av dagens opplevelser i isbreens mektige indre.

- Arne Mork