Bretur i Eventyrisen

Brevandring i Eventyrisen.

En heller kjølig og grå julidag i vakre Visdalen, sto vi klare med forventningsfulle miner, og mottok en kort gjennomgang av turen vi hadde meldt oss på, kvelden i forveien. Fjellføreren forberedte oss på en vandring gjennom forrevne blåisformasjoner nær Svellnosbreens brefall. Området er også kjent som Eventyrisen, et navn som bærer med seg både forventning og løfte om en spesiell opplevelse.



Visdalen og Visdøla fra Svellnosbreen



Vi hadde ankommet Spiterstulen i Visdalen kvelden i forveien, og hadde blitt innlosjert på rommet selveste kronprins Olav hadde bodd på for en mannsalder eller to siden. Spiterstulen har en spesiell plass i mange fjellfolks bevissthet, og er utgangspunkt for en hel rekke flotte turmuligheter i Jotunheimen. Herfra når man foruten Galdhøpiggen og Glittertind, også en hel rekke andre topper og sentrale ruter i Norges aller flotteste og mektigste fjellområde. En av de kortere og enklere turene man kan oppleve fra Spiterstulen er nettopp Eventyrisen. Turen krever ikke stort annet enn vanlige turklær tilpasset en dag i fjellet og på isbre, gode fjellstøvler, en dagstursekk med niste, drikke og varme klær. Det man trenger av utstyr for brevandringen, som stegjern, tau og seler, stiller fjellførerne med.



Taulag på vei inn på breen



Vi gikk av gårde i en gruppe på ca 30 personer over elva i vestlig retning. Stien er tydelig og god og nederste del av ruten går gjennom vegetasjon som vier, men også med mer stedsspesifikk flora. Stien går i et relativt lettgått varierende terreng frem til man når en bratt morenerygg. Denne er så vidt bratt og lang at det er viktig å ta den i et tempo som man er komfortabel med. Starter man for hurtig her, kan man fort få en tung reise opp mot brekanten. Det er imidlertid et fast og fint grusunderlag å gå på, og har man en turkamerat å gå sammen med kan det vært greit å ha som målsestokk at man skal kunne ha en lett samtale gående underveis. På vår tur så vi at det var noe variasjon i hvor lang tid hver enkelt brukte opp, men de som kom først ventet og tok en liten rast med kaffe og sjokolade, mens de som trengte mer tid kom seg opp den siste kneika.



Vel fremme ved breen fikk vi på oss seler og stegjern under støvlene, og vi ble knyttet inn i tauet mens vi fikk en tydelig forklaring på hva som var viktig og ikke når man går i et taulag. Så gikk turen inn i brelandskapet, og tro meg Eventyrisen lever opp til sitt navn. Dette var ikke å vandre oppe på en flat breoverflate, tvert i mot går man med høye forrevne isformasjoner som tårner seg opp rundt, med den fantastiske blåfargen, som fra et indre lys. Det er virkelig en helt spesiell opplevelse å ferdes i et miljø som i utgangspunktet er så utilgjengelig, så potensielt farlig, dersom man ikke er i selskap av erfarne breførere -  og så helt og fullt ut unikt. Jeg kan ikke helt huske hvor lenge vi kan ha vandret rundt der inne blant toppene av blåis, tid og gråvær forsvant litt i den spesielle opplevelsen. Antakelig har vi gått en drøy times tid før vi var tilbake ved brekanten, og fikk frigjort oss fra tau og annet breutstyr.

Etter en usedvanlig velsmakende niste, noe frisk luft, bevegelse og påfølgende sult ofte sørger for i fjellet, ruslet vi nedover igjen til Spiterstulen. Det er for øvrig et flott skue ned i Visdalen med elver, den klare grønne dalbunnen og de blåsvarte fjellsidene under breene, som man vandrer gjennom. Turen ned igjen til en varm dusj og rent tørt tøy tar kanskje en og en halv time, avhengig av hvor travelt man har det med å komme seg tilbake.

Selv om man går med brefører i en gruppe, og det er en tydelig og god sti hele veien, er det alltid viktig å ha med seg kart, i dette tilfellet Jotunheimen vest 1:50 000, og kompass som standard utstyr i sekken. Ut over dette er det viktig å være klar over at vann fra bekker eller elver som kommer direkte fra breen, skal man ikke drikke. Vannet inneholder ørsmå sylskarpe partikler av fin sand som kan forårsake mageplager man godt kan være foruten. Man skal derfor ikke fylle flaskene etter å ha kommet inn i moreneryggen. Elvene lenger nede i dalbunnen, er derimot trygge i så måte. Ellers er det viktig med klær som holder vann og vind ute. Vi er så vidt langt vest i Jotunheimen her at nedbør er noe man må forvente på en dagstur. Det er i tillegg greit med lue og vanter samt varme klær under skalljakka, når man tross alt vandrer rundt i is. Det samme er solbriller, skarpt lys i snø, selv om det er overskyet, kan være ubehagelig, og til og med skade øynene.

Tilbake på Spiterstulen ble det et bedre, og etter vår mening velfortjent, måltid med god rødvin og en samtale preget av dagens opplevelser i isbreens mektige indre.

- Arne Mork