Bitihorn

Dette er en riktig liten godbit av en fjelltur, for dem som har en ettermiddag å avsette, eller en morgen - for dem som er disponert med overskudd av utferdstrang i de tidlige timer. Bitihorn utgjør en velkjent profil for mange som har vært på Beitostølen, eller tatt veien over Valdresflya, med sin gavlaktige fasade mot syd, der den troner som inngangsportal mot Jotunheimen. Vi hadde planlagt en lat dag i solen på dekk av MS Bitihorn fra Bygdin til Torfinnsbu og Eidsbugarden denne praktfulle dagen i juli 2008. Varmt høysommervær med knallblå himmel, og en viss sendrektighet før avreise fra Beitostølen, gjorde at køen av reiselystne ved kaia på Bygdin var lang - så lang, skulle det vise seg, at vi ikke engang var i nærheten av å komme med båten på sin morgentur over et speilblankt Bygdin. Litt molefonkne og rådville så vi den hvite skuta legge fra kai, uten oss, og vi måtte pent sette oss i gressbakken og legge en ny slagplan for dagen. Det tok ikke lange stunden før Bitihorn – denne gangen fjellet som har gitt navn til skuta – ble dagens mål.



MS Bitihorn på vei inn mot Bygdin



Vi lot bilen stå parkert ved Bygdin høyfjellshotell og ruslet i retning stien. Det enkleste er å parkere på plassen en drøy kilometer syd for Bygdin, der stien går vestover mot Yksendalsbu og Eidsbugarden. Vi var utstyrt med både niste, drikke og kaffe, og la i vei mot toppen. Stien nederst er stor og umulig å ta feil av; dette er en populær topptur, tilgjengelig for hele familien. Etter en kilometer deler stien seg, med en gren som tar vestover mot Yksendalsbu. Vi dreier mot syd litt lenger opp i fjellsiden. Frem til stiskillet er det en del myraktige passasjer som kan være ganske oppgåtte og gjørmete, men ettersom stien stiger jevnt oppover på Bitihorns nordvestlige side, med retning rett sydover blir den snart tørr og fin. Turen har en samlet stigning på omtrent 600 høydemeter fra riksveien, og er jevn og fin i stigning etter stiskillet. Ettersom vi steg i terrenget åpenbarte gradvis utsikten seg vestover mot den vakre Bygdinsjøen og etter hvert et mektig panorama av tinder så langt øyet kunne se.



Mot Torfinnsbu og Bygdin



Her kommer først Torfinnstinden frem omtrent halvveis langs fjorden inn mot Eidsbugarden. Her ligger Torfinnsbu vakker plassert ved foten, et yndet utgangspunkt for flere flotte vandringer. Lenger vest avtegnet flere velkjente topper seg i vest-Jotunheimens dramatiske tindelandskap.



Mot vest i Jotunheimen, Falketind og Hurrungane



Her kan man tydelig se Falketind, Uranostinden, og ikke minst Hurrungane med Storen tronende mot horisonten. I hvertfall når været var så tindrende klart som denne dagen, med en temperatur som gjorde det nødvendig med oppbrettet bukse og bare armer i solsteken. Fjellsiden oppover er helt uproblematisk å ferdes på uten utsatte punkter lang stien. Her kan barn gå med uten at de voksne trenger engste seg for skumle passasjer.



Mot Beito og Øystre Slidre



Når vi smått om senn kom opp mot toppen med sitt karakteristiske tårn, som i nært øyesyn ikke utmerker seg som særlig estetisk, sto vi overfor et fantastisk utsyn i alle himmelretninger. Sydover mot Beitostølen, med blåne etter blåne etter blåne. Østover mot Vinstrivatnet og Jotunheimveien mot Espedalen og Gudbrandsdalen. Nordover mot Valdresflya, Besshø og Nautgardstinden.



Utsyn mot Vinstrvatnet og Jotunheimvegen



Utsynet var kort sagt helt fantastisk, og altså fullt oppnåelig etter en tre timers rolig tur. Vi var på ingen måte alene på toppen, og selskap av fjellfolk på slike dager, med slik utsikt og smil som gikk fra øre til annet – er rett og slett hyggelig. Etter litt velfortjent niste, kaffe og forfriskninger, og lutter utsyn i alle retninger, ruslet vi nedover igjen med en deilig bris i den varme lufta. Turen ned er likeledes som oppstigningen flott, husk bare å ta dere tid til å nyte utsynet mot Bygdin og fjellene rundt. Vel nede ved bilen igjen var det ikke fritt for en lang dag i solskinn kjentes godt i ansiktet og på underarmene. Men slikt lar seg alltid bøte på med litt aloe vera, og ikke minst litt kald hvitvin klar på kjølen når man kommer fornøyde hjem.

- Arne Mork

Galdhøpiggen fra Juvasshytta

Du har sikkert tenkt tanken. Galdhøpiggen - Norges tak; vi burde jo ta en tur. Ja kanskje burde dere det. Det er nemlig en høyst overkommelig tur for de aller fleste. Det kan være greit å vite, at dersom man bestemmer seg for å bestige piggen, og skue ut over kongeriket, finnes det flere ruter å gjøre dette fra. Den korteste, enkleste og minst ambisiøse er ruta fra Juvasshytta, over Styggebreen opp til Galdhøpiggen. Dette er, ikke overraskende, en av motorveiene i den norske fjellheimen. Jeg tror sikkert flere hundre kan være innom toppen en fin dag i høysesongen. Sånn sett går du ikke alene her - langt i fra. Det finnes også en populær rute fra Spiterstulen nede i Visdalen, som byr på 1200 høydemeter stigning, og ingen brepassering, slik at du kan gå den uten brefører og taulag.



Juvasshytta med Snøhetta i horisonten

Fra Juvasshytta derimot, med sine moderate 600 høydemeter stigning til toppen, må man som nevnt over bre, og må således bestille plass i et taulag. Dette kan du gjøre på Juvasshytta eller Raubergstulen som begge arrangerer turer daglig i sesongen, dersom vær og føre tillater det. For å nå Juvasshytta tar du av fra riksvei 55 i Bøverdalen, og stiger opp mot Raubergstulen fjellhytte. Her må du passere en bom med avgift på 85 kr ( 2008). Herfra stiger veien bratt og luftig opp til Juvasshytta på 1850 moh, og er med dette Norges høyestliggende vei. Du må beregne å parkere langs veien, da det vil være rimelig folksomt på de fineste dagene.





Taulag over Styggebreen



Turen til piggen kan deles inn i tre etapper. Første del går i ur og steinete terreng fra Juvasshytta frem til breen. Det er knapt noe stigning å snakke om, så det er en times tid med rolig vandring. Fremme ved brekanten får man utdelt utstyr til brepasseringen med seler og tau. Breførerne gir en kort innføring i hvordan man går i et taulag, og påser at seler og tau er riktig påsatt. Styggebreen er en slak snødekket flate opp mot foten av piggen. Det kan ved øyesyn være fristende å bare legge i vei uten sikringsutstyr, da ingen sprekkdannelser eller hindringer er synlige. La det være med tanken folkens. Vis hensyn til at snøbroer dekker bresprekker og gjør dem usynlige, og ikke utsett dere for potensiell fare, ved å gå alene over breen.

Etter en kort pause med litt niste, kaffe, oppseling og kjapp kursing i skikk og bruk i taulag, la vi i vei utover breen. Dersom noen av dere har behov for at tempoet ikke skal bli for høyt (her må man tross alt holde gruppas tempo) si i fra til brefører. Det er som en nevnt en slak og fin tur over breen,  med litt stigning inn mot foten av piggen. Underlaget på breen er helt uproblematisk med gode fjellstøvler, og stegjern er ikke nødvendig.



Glittertinden



Ved foten av piggen trer vi ut av tauet og taulaget blir enige med breførere om et tidspunkt å igjen møtes ved tauet for retur over breen. Turen herfra og opp går først i steinete terreng med stigning, før man kommer opp på snøen, som man følger opp til toppen. Det er bratt ned på begge sider av tråkket langs fjellryggen man følger opp til snørenna. Går man med barn er det greit å ha tett kontakt for å unngå at de kommer ut på kantene. Det er også en stadig strøm av folk på vei ned, som man må samarbeide litt med på de trangere passasjene. Det er jevn stigning på snørenna opp mot toppen, og ta gjerne litt tid til å se dere rundt.



Hurrungane i bakgrunnen til høyre



Vel oppe på toppen har man en praktfull utsikt på klarværsdager. Man skuer ut over en mektig tindeverden i sør og sørvest, med blant annet Hurrungane. I vest ser man mot Breheimen og Jostedalsbreen, i Øst ser man blant annet mot Memurutindane og Glittertinden i nordøst. Videre ser man også Snøhetta fjernt i nord og Rondanemassivet langt borte i nordøst. Galdhøpiggen blir ofte omtalt som en lite spektakulær topp, noe som helt klart stemmer. Det er ikke hit man søker, dersom toppturen med forventninger til utfordringer underveis, opplevelse av roen og det majestetiske i fjellheimen, er det man trekker mot. Galdhøpiggen er likevel en flott mulighet for de som ikke kan eller vil legge ut på en ambisiøs fjellvandring. Du får muligheten til å stå på Norges høyeste punkt, og er været på sitt beste får du en minneverdig opplevelse med virkelig flott utsikt du kan nyte, sammen med en hel hurv av andre som er ute i samme ærend. Turen fra Juvasshytta er kort, lite krevende fysisk, og stiller overkommelige krav til planlegging, kondisjon, og utstyr. Husk likevel, godt robust fottøy, skallklær ytterst og varme klær på eller med i sekken, lue, vanter, solbriller og solkrem i tillegg til niste, drikke og litt sjokolade og knask.



Rondane i bakgrunnen

Vel nede ved tauet er det bare å vente på de andre, og på returen nedover breen. Fra brekanten på nedsiden, går hver enkelt hver for seg tilbake til Juvasshytta etter eget forgodtbefinnende. Man kan påregne ca 3 timer til toppen og 2 timer på returen.

God tur!

- Arne Mork

Bretur i Eventyrisen

Brevandring i Eventyrisen.

En heller kjølig og grå julidag i vakre Visdalen, sto vi klare med forventningsfulle miner, og mottok en kort gjennomgang av turen vi hadde meldt oss på, kvelden i forveien. Fjellføreren forberedte oss på en vandring gjennom forrevne blåisformasjoner nær Svellnosbreens brefall. Området er også kjent som Eventyrisen, et navn som bærer med seg både forventning og løfte om en spesiell opplevelse.



Visdalen og Visdøla fra Svellnosbreen



Vi hadde ankommet Spiterstulen i Visdalen kvelden i forveien, og hadde blitt innlosjert på rommet selveste kronprins Olav hadde bodd på for en mannsalder eller to siden. Spiterstulen har en spesiell plass i mange fjellfolks bevissthet, og er utgangspunkt for en hel rekke flotte turmuligheter i Jotunheimen. Herfra når man foruten Galdhøpiggen og Glittertind, også en hel rekke andre topper og sentrale ruter i Norges aller flotteste og mektigste fjellområde. En av de kortere og enklere turene man kan oppleve fra Spiterstulen er nettopp Eventyrisen. Turen krever ikke stort annet enn vanlige turklær tilpasset en dag i fjellet og på isbre, gode fjellstøvler, en dagstursekk med niste, drikke og varme klær. Det man trenger av utstyr for brevandringen, som stegjern, tau og seler, stiller fjellførerne med.



Taulag på vei inn på breen



Vi gikk av gårde i en gruppe på ca 30 personer over elva i vestlig retning. Stien er tydelig og god og nederste del av ruten går gjennom vegetasjon som vier, men også med mer stedsspesifikk flora. Stien går i et relativt lettgått varierende terreng frem til man når en bratt morenerygg. Denne er så vidt bratt og lang at det er viktig å ta den i et tempo som man er komfortabel med. Starter man for hurtig her, kan man fort få en tung reise opp mot brekanten. Det er imidlertid et fast og fint grusunderlag å gå på, og har man en turkamerat å gå sammen med kan det vært greit å ha som målsestokk at man skal kunne ha en lett samtale gående underveis. På vår tur så vi at det var noe variasjon i hvor lang tid hver enkelt brukte opp, men de som kom først ventet og tok en liten rast med kaffe og sjokolade, mens de som trengte mer tid kom seg opp den siste kneika.



Vel fremme ved breen fikk vi på oss seler og stegjern under støvlene, og vi ble knyttet inn i tauet mens vi fikk en tydelig forklaring på hva som var viktig og ikke når man går i et taulag. Så gikk turen inn i brelandskapet, og tro meg Eventyrisen lever opp til sitt navn. Dette var ikke å vandre oppe på en flat breoverflate, tvert i mot går man med høye forrevne isformasjoner som tårner seg opp rundt, med den fantastiske blåfargen, som fra et indre lys. Det er virkelig en helt spesiell opplevelse å ferdes i et miljø som i utgangspunktet er så utilgjengelig, så potensielt farlig, dersom man ikke er i selskap av erfarne breførere -  og så helt og fullt ut unikt. Jeg kan ikke helt huske hvor lenge vi kan ha vandret rundt der inne blant toppene av blåis, tid og gråvær forsvant litt i den spesielle opplevelsen. Antakelig har vi gått en drøy times tid før vi var tilbake ved brekanten, og fikk frigjort oss fra tau og annet breutstyr.

Etter en usedvanlig velsmakende niste, noe frisk luft, bevegelse og påfølgende sult ofte sørger for i fjellet, ruslet vi nedover igjen til Spiterstulen. Det er for øvrig et flott skue ned i Visdalen med elver, den klare grønne dalbunnen og de blåsvarte fjellsidene under breene, som man vandrer gjennom. Turen ned igjen til en varm dusj og rent tørt tøy tar kanskje en og en halv time, avhengig av hvor travelt man har det med å komme seg tilbake.

Selv om man går med brefører i en gruppe, og det er en tydelig og god sti hele veien, er det alltid viktig å ha med seg kart, i dette tilfellet Jotunheimen vest 1:50 000, og kompass som standard utstyr i sekken. Ut over dette er det viktig å være klar over at vann fra bekker eller elver som kommer direkte fra breen, skal man ikke drikke. Vannet inneholder ørsmå sylskarpe partikler av fin sand som kan forårsake mageplager man godt kan være foruten. Man skal derfor ikke fylle flaskene etter å ha kommet inn i moreneryggen. Elvene lenger nede i dalbunnen, er derimot trygge i så måte. Ellers er det viktig med klær som holder vann og vind ute. Vi er så vidt langt vest i Jotunheimen her at nedbør er noe man må forvente på en dagstur. Det er i tillegg greit med lue og vanter samt varme klær under skalljakka, når man tross alt vandrer rundt i is. Det samme er solbriller, skarpt lys i snø, selv om det er overskyet, kan være ubehagelig, og til og med skade øynene.

Tilbake på Spiterstulen ble det et bedre, og etter vår mening velfortjent, måltid med god rødvin og en samtale preget av dagens opplevelser i isbreens mektige indre.

- Arne Mork

Besseggen

Turen over Besseggen er det nærmeste vi kommer folkevandringer i norsk fjellheim, noe man ikke kan unngå å legge merke til når man møter opp på fergeleiet ved Gjendesheim, en fin sommerdag i høysesongen. Jeg ankom Gjendesheim tidlig en morgen i slutten av juli, etter å ha spasert de omlag to kilometerne fra parkeringen ved Maurvangen. Vel oppe ved fergeleiet ble jeg møtt av et folkemylder som ikke hadde gjort skam på hverken Holmennkollsøndagen eller selveste 17. mai. Menn og kvinner, unge og gamle, i alt fra de siste nyvinninger innen Gore-Tex og annet høyteknologisk turutstyr, til mer noviseaktige turister i kortbukser og tennissko eller gummistøvler. En dame, antakelig fra Tyskland stilte sågar med paraply, just in case... Uansett fikk jeg trukket min kølapp og satte meg ned ved vannkanten for å vente på båten, som jeg antok ville finne plass til meg og mitt, på et eller annet tidspunkt. Etter en tre- fire båtavganger og en drøy times venting i fjæra med kart og kaffe, kom jeg med og fikk en flott tur over Gjendevannet badet i sol, innover til Memurubu.





Stien opp fra Memurubu



Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ville gå fra Memurubu mot Gjendesheim, blant annet for å slippe å måtte forholde meg til fergetider på returen. Ved ankomsten var været varmt og fint og det var ingen grunn til ikke å legge i vei med det samme. La det like gjerne være sagt med en gang. Her må man finne seg i å gå, om ikke i kø, så relativt tett på andre mennesker. Ikke forvent en fjelltur i ensomhet og ro. Ønsker man det finnes det massevis av flotte altenativer å velge i mellom - Besseggen på sin side, er ikke et av dem. Her går nærmere 50.000 mennesker i løpet av en kort sesong, hvert år. Nå er imidlertid de aller fleste her ute i samme ærend, nemlig å oppleve vakker norsk fjellverden, og det får man på denne turen. Man må gjerne snakke mildt nedlatende om denne folkekjære vandringsruten, men ikke desto mindre er den fylt av storslått natur og turgåere fylt av glede.

Fra Memurubu går stien stor og bred opp i lia på nordsiden. Man følger Hestbekken et stykke oppover, og har endel stigning fra Gjende på 984 moh opp til ca 1300 moh, hvor stien dreier østover. Like før stien dreier østover går man forbi skillet der stien til Surtningssui tar av mot vest. Jo høyere man kommer jo mer fremtredende blir nettopp det ville og fantastisk vakre Surtningssui-massivet i vest. Jeg vil påstå at den største ulempen ved å gå Besseggen denne veien er at man har denne ville og dramatiske utsikten i ryggen hele veien. Pass derfor på å snu deg av og til, slik en utsikt skal man ikke la gå fra seg.



Surtningssuimassivet



Like før du passerer 1400 moh, deler stien seg, og den nordlige tar av mot Glitterheim, langs vestsiden av Russvatnet. Her troner Besshøe (2258 moh) nordvest for stien vår, som fortsetter å stige slakt mot drøye 1500 moh, hvor den flater ut. Man passerer Bjørnbøltjønnet på sørsiden, og har en fabelaktig utsikt over Gjendevatnet over 500 meter under oss på sørsiden av stien. På den andre siden av Gjende har man nok en spektakulær utsikt mot Tjønnholstinden og Høgdebrotet, mens man i sydvest har et uslåelig fugleperspektiv mot Knutshøryggen og nedre Leirungsdalen med ei meandrende Leirungsåa og vatnet Øvre Leirungen, som i sin tur renner ut i Gjende.




Knutshø og Leirungsdalen





Etter en knapp kilometer fra Bjørnbøltjønnet snor stien seg ned mot bandet, det korte smale partiet der man har Gjende 400 meter under seg på sydsiden og  Bessvatnet på nordsiden. Det er her man står foran selve Besseggen, som reiser seg majestetisk over oss. Selve oppstigningen er flott med litt enkel klyving her og der, om ikke annet for å slippe forbi turgåere som kommer ned eggen fra den andre kanten. Utsikten er praktfull når man setter seg ned og skuer tilbake ned på bandet og asurgrønne Gjende langt der nede, og det klarblå Bessvatnet. Det er ikke vanskelig i det hele tatt, å forstå hvorfor denne turen har blitt så populær blant så mange turgåere.




Besseggen mot bandet

 


Varden på Veslfjellet, rutas høyeste punkt (1743 moh)



Det er ingen grunn til å slite seg opp eggen i høyt tempo, ta det med ro, nyt utsikten, den klare lufta, og det faktum at man befinner seg i noe av den flotteste natur vi har i landet vårt. Vel oppe etter drøye 250 høydemeters stigning på ca 1650 moh.,flater stien ut frem mot rutas høyeste punkt på Veslfjellet på 1743 moh. Her er det bygget en durabelig varde med bidrag av mang en turgåer gjennom årene.





Stien fortsetter herfra slakt nedover i et duvende steinlandskap. Noe lengre fremme på Veslfjellet deler den seg med en nordlig gren mot Glitterheim. Vi fortsetter vestover, og svinger litt senere sydover ned mot Gjendesheim som vi i klarvær kan se langt der nede ved Gjende.





Gjendesheim og turens endemål i sikte



Selve nedstigningen herfra er på ca 600 høydemeter, og gir anledning til å kjenne litt på ømme knær, slitne lår og legger samt såre føtter som lengter etter frihet fra klamme fjellstøvler. Stien nedover mot Gjendesheim er flott bred og tydelig hele veien, og tar man den i sitt eget tempo er den helt uproblematisk, og med flott utsikt mot Valdresflya.

Tar man utgangspunkt i estimatet i turkartet bør man beregne ca 7 timer på turen. Jeg synes det kan være greit å ha en omtrentlig referanse å beregne dagen utfra tidsmessig, men husk at ulik form og turerfaring gjør at tiden vil variere endel fra person til person. Kom dere av gårde tidlig på morgenen, pakk med dere niste og drikke for en hel dag, samt litt sjokolade og knask etter behov. Ha med varme klær i sekken, samt vindtett og vannavstøtende yttertøy. Været forandrer seg raskt selv en flott julidag. Når jeg startet fra Memurubu var det strålende sol og varmt vær, ved Veslfjellet var gråværet og yren et faktum og ved returen fra Gjendesheim var det regn og 6 grader. Husk gode stødige fjellstøvler som er godt inngått FØR turen, ellers vil dette fort bli gnagsårets dag, ikke din. Turkartet Jotunheimen Aust 1:50 000 er godt å ha med. Det finnes også et eget turkart for Besseggen i 1:25 000.

Vel nede på Gjendesheim bevilget jeg meg en aldri så liten strekk på en benk ved inngangen, og kjente fornøyd på mine ømme undersåtter, mens jeg senket den siste klunken fra vannflasken. Det er ikke mange ting som er så tilfredstillende som en trøtt kropp etter en herlig dag i fjellet, med utsikter til en varm dusj, og en bedre middag som får følge av edle dråper fra foten av de italienske alper. Da får det heller stå sin prøve at to kilometer på asfalt ned til bilen, nødvendigvis blir et lite antiklimaks på en ellers nydelig turopplevelse.

- Arne Mork