Besseggen

Turen over Besseggen er det nærmeste vi kommer folkevandringer i norsk fjellheim, noe man ikke kan unngå å legge merke til når man møter opp på fergeleiet ved Gjendesheim, en fin sommerdag i høysesongen. Jeg ankom Gjendesheim tidlig en morgen i slutten av juli, etter å ha spasert de omlag to kilometerne fra parkeringen ved Maurvangen. Vel oppe ved fergeleiet ble jeg møtt av et folkemylder som ikke hadde gjort skam på hverken Holmennkollsøndagen eller selveste 17. mai. Menn og kvinner, unge og gamle, i alt fra de siste nyvinninger innen Gore-Tex og annet høyteknologisk turutstyr, til mer noviseaktige turister i kortbukser og tennissko eller gummistøvler. En dame, antakelig fra Tyskland stilte sågar med paraply, just in case... Uansett fikk jeg trukket min kølapp og satte meg ned ved vannkanten for å vente på båten, som jeg antok ville finne plass til meg og mitt, på et eller annet tidspunkt. Etter en tre- fire båtavganger og en drøy times venting i fjæra med kart og kaffe, kom jeg med og fikk en flott tur over Gjendevannet badet i sol, innover til Memurubu.





Stien opp fra Memurubu



Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ville gå fra Memurubu mot Gjendesheim, blant annet for å slippe å måtte forholde meg til fergetider på returen. Ved ankomsten var været varmt og fint og det var ingen grunn til ikke å legge i vei med det samme. La det like gjerne være sagt med en gang. Her må man finne seg i å gå, om ikke i kø, så relativt tett på andre mennesker. Ikke forvent en fjelltur i ensomhet og ro. Ønsker man det finnes det massevis av flotte altenativer å velge i mellom - Besseggen på sin side, er ikke et av dem. Her går nærmere 50.000 mennesker i løpet av en kort sesong, hvert år. Nå er imidlertid de aller fleste her ute i samme ærend, nemlig å oppleve vakker norsk fjellverden, og det får man på denne turen. Man må gjerne snakke mildt nedlatende om denne folkekjære vandringsruten, men ikke desto mindre er den fylt av storslått natur og turgåere fylt av glede.

Fra Memurubu går stien stor og bred opp i lia på nordsiden. Man følger Hestbekken et stykke oppover, og har endel stigning fra Gjende på 984 moh opp til ca 1300 moh, hvor stien dreier østover. Like før stien dreier østover går man forbi skillet der stien til Surtningssui tar av mot vest. Jo høyere man kommer jo mer fremtredende blir nettopp det ville og fantastisk vakre Surtningssui-massivet i vest. Jeg vil påstå at den største ulempen ved å gå Besseggen denne veien er at man har denne ville og dramatiske utsikten i ryggen hele veien. Pass derfor på å snu deg av og til, slik en utsikt skal man ikke la gå fra seg.



Surtningssuimassivet



Like før du passerer 1400 moh, deler stien seg, og den nordlige tar av mot Glitterheim, langs vestsiden av Russvatnet. Her troner Besshøe (2258 moh) nordvest for stien vår, som fortsetter å stige slakt mot drøye 1500 moh, hvor den flater ut. Man passerer Bjørnbøltjønnet på sørsiden, og har en fabelaktig utsikt over Gjendevatnet over 500 meter under oss på sørsiden av stien. På den andre siden av Gjende har man nok en spektakulær utsikt mot Tjønnholstinden og Høgdebrotet, mens man i sydvest har et uslåelig fugleperspektiv mot Knutshøryggen og nedre Leirungsdalen med ei meandrende Leirungsåa og vatnet Øvre Leirungen, som i sin tur renner ut i Gjende.




Knutshø og Leirungsdalen





Etter en knapp kilometer fra Bjørnbøltjønnet snor stien seg ned mot bandet, det korte smale partiet der man har Gjende 400 meter under seg på sydsiden og  Bessvatnet på nordsiden. Det er her man står foran selve Besseggen, som reiser seg majestetisk over oss. Selve oppstigningen er flott med litt enkel klyving her og der, om ikke annet for å slippe forbi turgåere som kommer ned eggen fra den andre kanten. Utsikten er praktfull når man setter seg ned og skuer tilbake ned på bandet og asurgrønne Gjende langt der nede, og det klarblå Bessvatnet. Det er ikke vanskelig i det hele tatt, å forstå hvorfor denne turen har blitt så populær blant så mange turgåere.




Besseggen mot bandet

 


Varden på Veslfjellet, rutas høyeste punkt (1743 moh)



Det er ingen grunn til å slite seg opp eggen i høyt tempo, ta det med ro, nyt utsikten, den klare lufta, og det faktum at man befinner seg i noe av den flotteste natur vi har i landet vårt. Vel oppe etter drøye 250 høydemeters stigning på ca 1650 moh.,flater stien ut frem mot rutas høyeste punkt på Veslfjellet på 1743 moh. Her er det bygget en durabelig varde med bidrag av mang en turgåer gjennom årene.





Stien fortsetter herfra slakt nedover i et duvende steinlandskap. Noe lengre fremme på Veslfjellet deler den seg med en nordlig gren mot Glitterheim. Vi fortsetter vestover, og svinger litt senere sydover ned mot Gjendesheim som vi i klarvær kan se langt der nede ved Gjende.





Gjendesheim og turens endemål i sikte



Selve nedstigningen herfra er på ca 600 høydemeter, og gir anledning til å kjenne litt på ømme knær, slitne lår og legger samt såre føtter som lengter etter frihet fra klamme fjellstøvler. Stien nedover mot Gjendesheim er flott bred og tydelig hele veien, og tar man den i sitt eget tempo er den helt uproblematisk, og med flott utsikt mot Valdresflya.

Tar man utgangspunkt i estimatet i turkartet bør man beregne ca 7 timer på turen. Jeg synes det kan være greit å ha en omtrentlig referanse å beregne dagen utfra tidsmessig, men husk at ulik form og turerfaring gjør at tiden vil variere endel fra person til person. Kom dere av gårde tidlig på morgenen, pakk med dere niste og drikke for en hel dag, samt litt sjokolade og knask etter behov. Ha med varme klær i sekken, samt vindtett og vannavstøtende yttertøy. Været forandrer seg raskt selv en flott julidag. Når jeg startet fra Memurubu var det strålende sol og varmt vær, ved Veslfjellet var gråværet og yren et faktum og ved returen fra Gjendesheim var det regn og 6 grader. Husk gode stødige fjellstøvler som er godt inngått FØR turen, ellers vil dette fort bli gnagsårets dag, ikke din. Turkartet Jotunheimen Aust 1:50 000 er godt å ha med. Det finnes også et eget turkart for Besseggen i 1:25 000.

Vel nede på Gjendesheim bevilget jeg meg en aldri så liten strekk på en benk ved inngangen, og kjente fornøyd på mine ømme undersåtter, mens jeg senket den siste klunken fra vannflasken. Det er ikke mange ting som er så tilfredstillende som en trøtt kropp etter en herlig dag i fjellet, med utsikter til en varm dusj, og en bedre middag som får følge av edle dråper fra foten av de italienske alper. Da får det heller stå sin prøve at to kilometer på asfalt ned til bilen, nødvendigvis blir et lite antiklimaks på en ellers nydelig turopplevelse.

- Arne Mork